Work Text:
Engelsk time
Engelsk time
Hver skole hadde de populære, de «populære» (de som sier at de er populære men ingen liker de), de smarte, venne-gruppene. Også var det Izzy. Hun kom ikke inn i de kategoriene . Det var ikke de mest fristene kategoriene heller. Kunne det ikke vært noe som «de som var gode på gitar» eller «de som had de gjennomsnittlige karakterer»? Men hun insisterte på at hun klarte seg selv alene. Hun var jo ikke helt alene heller. Hun hadde mange søsken, to eldre og to yngre. Storesøstrene hennes; Scarlet, gikk på skolen . Men hun hadde viktigere ting å gjøre enn å henge med I zzy. Så når man har gått så mange år på skolen som hun har, alene, så begynner man å l ure på om man gjør noe feil. Ser hun rar ut? Kanskje det var det oransje krøllete håret og fregnene som gjorde at folk synes hun så rar ut ? Snakket hun for høyt? Det kunne enkelt vært det. I 6. klasse ble hun satt på naturfags gruppe med ingen andre en Heather . Ingen likte Heather. Men hun var, så hun klatret seg veien til de populære lett. Hun hadde rett svart hår og spiste al dri sukker (ifølge henne selv). Så når hun ble satt på gruppe med Izzy, nølte hun ikke ett sekund om å klage til lærenem at hun må bytte partenes fordi Izzy var for irriterende og høylytt. Hjemme livet var heldigvis li tt bedre. Ja, hun kranglet ofte med foreldrene hennes , men verre en det var det ikke.
Og denne dagen var ingenting annerledes. Hun våknet til ropingen til søsteren hennes. Hun hørte noe som «gå ned nå, du er sen» men dette var bare en metode søstrenen hennes hadde lagt for å få henne til å stå opp fortere. Når hun tok beina ut av sengen for å stå opp, følte hun ikke gulvet. Men heller klær spredd ut over gulvet, som faren kjeftet på at hun skulle rydde opp. Hun fortalte seg selv at hun fikset det senere, før faren kom hjem. Hun kledde på seg og gikk ned til hva som kunne bare bli beskrevet som noe mellom en lekeplass og orkan. Foreldrene hennes hadde ikke stått opp ennå så hennes aldre søsken tok seg av de yngre enn så lenge. Dette føltes som en av eksemplet «du vet ikke hva som skjer i andre sine hjem». Og det hadde vært et godt eksempel for rollen av storesøsknene Scarlet og Scott. Men Izzy synes at rollen hennes som den mellomste var helt greit. Søsteren hennes skulle flytte opp snart og hun viste at hun måtte forberede seg på å ta med ansvarlighet i huset snart. Men det var et problem til senere. Så hun lagde frokost til seg selv og enkel forkostblanding til de yngre; Allison og Alfred. Så når den delen av morgningen var ferdig, startet hun resten. Pusse tennene, pakke sekken, og hva enn hun hadde utsatt den siste uka til i dag. Etter hun var ferdig med alt for morgningen, hoppet hun på bussen. Det var ca. 10 minutter til skolen så hun hadde tid til selg selv på bussen. Meste parten av dagene hennes er ganske kaotiske og stressende, så disse minuttene hun hadde på bussen var de få hun hadde for seg selv. Men i dag var det mindre still enn vanlig. Det var en gruppe jenter, ikke langt unna. Kanskje 2-3 seter foran. De lo, av noe. Hun var usikker på hva de lo av, men hun prøvde å overbevise seg selv at det ikke var vært å tenke på. Men uansett hvor mye hun prøvde å ignorere det, ville det ikke forsvinne. Det var ikke er slags slem latter, som om de lo av noen som hadde falt, men heller om noen hadde fortalt en god vits. Hun fikk en slags varm følelse i magen av det, en rar en. Hun ville være med på å le av det: Men det var jo ikke stort å savne når man ikke hadde opplevd det før. Uansett, hun gadd ikke tenke på de jentene lenger, og tok på seg hodetelefoner for å blokke ut lyden. Etter kort stund, var hun framme på skolen. Hun gikk ut av bussen og rett til klassen hennes. Det var torsdag så hun startet med matte. Hun var ikke noe særlig god i matte, men hun strøk heldigvis ikke. Moren hennes syntes dessverre at en C i matte i var godt nok, og insisterte på at hun skulle ha noen til å lære henne det bedre; en mentor. Hun hadde alltid hatet ideen om en mentor. Det var som en i din egen klasse plutselig skulle begynne å snakke til deg som om du var et barn. Men det var ett problem til senere. Timen startet fort og hun gjorde oppgavene i hav hun synes var et bra tempo. Men ikke langt unna satt det en jente; Courtney. Izzy hadde prøvd å bli venner med mange folk på skolen. Men ikke Courtney, og for god grunn. Hun av irriterende, hun skulle alltid ha alt rett og insisterte på at hun var den beste i alt. Kanskje hun var det, men hvis det å være best i alt inkluderte å være som Courtney, ville hun heller holde selg på sitt egnet C-B karakter nivå.Hun kunne se hvordan Courtney passet på at ryggen hennes alltid var rettet opp, at alle blyantene var spisset, og at alle oppgavene var fullført. Hun tok opp for mye plass i hjernen til Izzy, og hun hatet det. Men det betydde ikke noe, for matte timen var ferdig uansett. Det var en 10 minutt pause mellom klassene som hun enhetlig bare brukte på å henge for seg selv eller gå fra time til time. Hun ville gjerne sitte med andre folk å le som jentene på bussen, men det var ikke et valg hun hadde. Hvis hun skulle le som jentene på bussen måttet hun finne noen som faktisk likte henne. Og på en skole hvor alle snakket ren shit til hverandre for å vise vennskap, var det ikke lett. Hun ville ha ett vennskap hvordan kunne klemme hverandre uten at det var rart, eller at de kunne snakke for timer uten at det ble kjedelig. Men hun hadde ikke det valget. Uansett, hun tenkte for mye. Hun hadde engelsk i neste time. Hun hatet engelsk. Så det enkleste valget var vel å bare skulke timen. Ingen lærere merket ar hun faktisk var der når hun kom. Så hun brukte den timen på å gå rundt skolen for seg selv. Det var veldig rolig, no som hun ikke fikk se ofte. Gangene som ofte var fylt så fulle at man ikke kunne se veggene lenger, var tomme. Hun så andre elever her å der som også skulket timer, men som vanlig, brydde seg ikke om henne. Og den rolige gåturen gjennom gangene tok en rask slutt når hun så en jente sittende på gulvet. Det var Courtney, fra matte. Det hadde ikke vært noe problem å se hvilken som helst annen jente i gangen, som Lindsay eller Bridegtte. Men så klart var det Courtney. Hun satt med ryggen til de røde skapene og beinene krysset. Hun hadde to bøker foran seg og en skrivebok i hendene som hun skrev i som livet hennes var avhengig på det. Nå som Izzy tenkte på det; hvorfor var Courtney her? Courtney var den siste person hun forventet at skulle hoppe over an time. Hun hadde perfekt oppmøte i hver klasse, så hvorfor var hun her? Hun tenkte tydeligvis litt for lenge fordi nå var hun på vei mot henne. Hun hatet Courtney, men hun ville ikke bli sett på som den mest irriterte jenta på skolen et år til. Så hun brukte ett siste forsøk på å bli venn med noen. «Hei Courtney» Hun var ikke flink til å starte samtaler så akkurat nå håpet hun bare på at Courtney ikke skulle si at henne skulle pelle seg selv vekk og aldri se på henne igjen. Courtney svarte bare med et enkelt «hei» tilbake. Det hørtes ikke ekte ut en gang. Hun så ikke opp fra boka en gang og ordene hennes kunne så vidt bli hørt hvis man sto lengre unna enn 1 meter. Izzy ville himle med øyene men dette var det siste forsøket hennes på å få en venn. Og detskjønte hun godt selv, hun gikk til Courtney trossalt. «Hva gjør du?» spurte hun med nysgjerrig tone mens Courtney fortsatt ikke så opp. «jobber» hun hadde mindre energi i stemmen hennes enn et sliten dovendyr. «Kom igjen, do må gjøre noe mer interresant enn å jobbe? Blir det ikke kjedelig å jobbe så mye som du gjør?» Izzy følte at sakte men sikkert ble stemmen hennes like irriterende som folk hadde forklart henne som. «Nei, hvis du gjør det riktig er det ikke kjedelig». ‘Det må være en løgn’ tenkte hun. Courtney hadde ikke kalt Izzy noe forferdelig som en bitch eller noe lignende, så dette hadde gått bedre enn hun forventet. Courtney hadde ikke sett opp enda så kanskje hun ikke viste at hun i det hele tatt snakket med Izzy. Det var 20 sekunder med pinlig stillhet før Izzy sa noe hun var sikkert på at hun kommer til å andre på; «Kan jeg sitte ned?» hun forvente at nå som Courtney faktisk så opp og viste at hun snakket med Izzy, forventet hun det værste. Men til hennes største overraskelse, kom det ikke. «Ja, sikkert, bare ikke forstyrr meg.» wow. Det gikk bedre enn forventet. Hun ble så klart fortalt at hun ikke skulle forstyrre henne, og det var relativt forventet. Men det at Courtney, ut av alle, lot Izzy i det hele tatt være nær henne. Izzy satt seg ved siden av henne, ikke veldig nærme, men ikke for langt heller. Hun var ikke flink til å snakke med folk, så hun satt i stillhet ved siden av Courtney. For en time siden var hun sikker på at hun ikke en gang skulle se på Courtney igjen, men nå hadde hun hatt en full samtale med henne. Og det var ikke en de bakhånds kompliment samtalene hun hadde hatt før. Så patetisk som det hørtes ut, brukte hun timer og dager på å finne ut at de hun hadde snakket med var sarkastiske. Hun var ikke flink med sarkasme. Men nå satt hun i stillhet ved siden av Courtney. Hun fiklet med hendene hennes og pla plutselig mye oppmerksomhet på detaljene på hendene hennes. Hun hadde 23 fregner på den høyre hånden og 34 på den venstre.Den eneste lyden hun kunne høre kom bra pennen til Courtney på papiret og fjern lyd av gitarer og synging fra musikk rommet. Hun ble lett vant til den rolige lyden og hun følte at hun sakte fikk at smalt smile på fjeset bra fra gjennomføringen av samtalen. Men merket fort når lyden av pennen på pairet stoppet, of det gjorde Courtney også. «Hva gjør du her?» Spurte Courtney etter noe som så ut som massetenking. Nå hørtes det endelig ut som at hun var fult fokusert på samtalen deres og ikke bare arbeidet hennes. Izzy håpet på at Courtney ikke hadde kommet til erkjennelsen av Izzy’s tilstedeværelse, og ville ha henne vekk. «Jeg har engelsk, men jeg hater det faget, så jeg skulket.» Hun prøvde å høres ut som om hun ikke brydde seg hva Courtney sa som neste setning, men hun var eigentleg veldig nervøs. Hun var sikker på at hun hatet Courtney men etter den korte samtalen de hadde, følte hun seg mer komfortabel, og halvveis skyldig for å ha dømtCourtney så fort. Hun så ut som om hun var i dyp tanke etter Izzy’s innrømmelse. «Ok, bare lurte.» Izzy var ganske sikker på at hun drømte nå. Ingen hadde vært så hyggelig mot henne, og ikke bare det, det var Courtney. Hun av ganske sikker på atCourtney skulle kjefte på henne for å ha skulket, og at hun kommer til å stryke i alle fagene hennes. «Gjør du dette forekstra studiepoeng?» Spurte Izzy. Det kom ut av munnen hennes før hun i de hele tatt fikk tenkt over hva hun skulle si.Kanskje det hørtes frekt ut, hun kunne like godt sagt ‘er alt du gjør falskt og bare noe du gjør for at du skal se bedre ut i lærerens øyne?’ Og det hadde ikke vært noe verre. «Ser det ut som om det er noen lærere her?» som sagt; var hun ikke god på sarkasme. Så hvis hun ikke hadde sett rundt om det faktisk var noen lærere rundt, hadde hun ikke vist at hun var sarkastisk. «Nei» halv-mumlet hun. Men før hun fikk tenke noe mer på det, ringte skoleklokka. Courtney nølte ikke ett sekund med å pakke opp sakene hennes. Hun begynte å gå før Izzy sa noe i en lav stemme «Takk» «For hva?» Hun skulle vist at dette ikke betydde noe for Courtney. Hun var sikker venner med hele skolen og hundrevis av gutter på halen hennes. «Ingenting» sa hun med et svakt smil. Courtney ga et smalt smil tilbake. Hun fikk den samme varme følelsen i magen som hun fikk av jentene på bussen. Courtney snudde seg igjen og gikk til klassen sin uten å se tilbake. Mens Izzy ble sittende ved de røde skapene med et sterkere smil en før. Dette betydde sikkert ingenting for Courtney, men dette var det det snilleste noen noen gang hadde vært mot henne.
Forhåpentligvis fikk hun snakket med henne igjen. Som venner. Courtney ville sikkert glemme dette innen en uke, men dette var noe Izzy skulle ønske hun kunne skrive i stein. Skulle hun i det hele tatt si noe om dette til Courtney? Hva om hun synes Izzy var rar for dette? Uansett, hun var på vei hjembussen. Hun hørte de samme jentene le 3 seter foran, hun fikk den samme varme følelsen i magen igjen. Kanskje en dag kunne hun le som de jentene? Hun var med Courtney en hel time, så hun hadde høye håp på at hun kunne klare det. Men det var at problem til senere.
Avslutnings notat: det er 3 min igjen mens jeg skriver dette så jeg beklager hvis det er noen skrive feil, jeg håper på å fikse det senere :)
Hver skole hadde de populære, de «populære» (de som sier at de er populære men ingen liker de), de smarte, venne-gruppene. Også var det Izzy. Hun kom ikke inn i de kategoriene . Det var ikke de mest fristene kategoriene heller. Kunne det ikke vært noe som «de som var gode på gitar» eller «de som had de gjennomsnittlige karakterer»? Men hun insisterte på at hun klarte seg selv alene. Hun var jo ikke helt alene heller. Hun hadde mange søsken, to eldre og to yngre. Storesøstrene hennes; Scarlet, gikk på skolen . Men hun hadde viktigere ting å gjøre enn å henge med I zzy. Så når man har gått så mange år på skolen som hun har, alene, så begynner man å l ure på om man gjør noe feil. Ser hun rar ut? Kanskje det var det oransje krøllete håret og fregnene som gjorde at folk synes hun så rar ut ? Snakket hun for høyt? Det kunne enkelt vært det. I 6. klasse ble hun satt på naturfags gruppe med ingen andre en Heather . Ingen likte Heather. Men hun var, så hun klatret seg veien til de populære lett. Hun hadde rett svart hår og spiste al dri sukker (ifølge henne selv). Så når hun ble satt på gruppe med Izzy, nølte hun ikke ett sekund om å klage til lærenem at hun må bytte partenes fordi Izzy var for irriterende og høylytt. Hjemme livet var heldigvis li tt bedre. Ja, hun kranglet ofte med foreldrene hennes , men verre en det var det ikke.
Og denne dagen var ingenting annerledes. Hun våknet til ropingen til søsteren hennes. Hun hørte noe som «gå ned nå, du er sen» men dette var bare en metode søstrenen hennes hadde lagt for å få henne til å stå opp fortere. Når hun tok beina ut av sengen for å stå opp, følte hun ikke gulvet. Men heller klær spredd ut over gulvet, som faren kjeftet på at hun skulle rydde opp. Hun fortalte seg selv at hun fikset det senere, før faren kom hjem. Hun kledde på seg og gikk ned til hva som kunne bare bli beskrevet som noe mellom en lekeplass og orkan. Foreldrene hennes hadde ikke stått opp ennå så hennes aldre søsken tok seg av de yngre enn så lenge. Dette føltes som en av eksemplet «du vet ikke hva som skjer i andre sine hjem». Og det hadde vært et godt eksempel for rollen av storesøsknene Scarlet og Scott. Men Izzy synes at rollen hennes som den mellomste var helt greit. Søsteren hennes skulle flytte opp snart og hun viste at hun måtte forberede seg på å ta med ansvarlighet i huset snart. Men det var et problem til senere. Så hun lagde frokost til seg selv og enkel forkostblanding til de yngre; Allison og Alfred. Så når den delen av morgningen var ferdig, startet hun resten. Pusse tennene, pakke sekken, og hva enn hun hadde utsatt den siste uka til i dag. Etter hun var ferdig med alt for morgningen, hoppet hun på bussen. Det var ca. 10 minutter til skolen så hun hadde tid til selg selv på bussen. Meste parten av dagene hennes er ganske kaotiske og stressende, så disse minuttene hun hadde på bussen var de få hun hadde for seg selv. Men i dag var det mindre still enn vanlig. Det var en gruppe jenter, ikke langt unna. Kanskje 2-3 seter foran. De lo, av noe. Hun var usikker på hva de lo av, men hun prøvde å overbevise seg selv at det ikke var vært å tenke på. Men uansett hvor mye hun prøvde å ignorere det, ville det ikke forsvinne. Det var ikke er slags slem latter, som om de lo av noen som hadde falt, men heller om noen hadde fortalt en god vits. Hun fikk en slags varm følelse i magen av det, en rar en. Hun ville være med på å le av det: Men det var jo ikke stort å savne når man ikke hadde opplevd det før. Uansett, hun gadd ikke tenke på de jentene lenger, og tok på seg hodetelefoner for å blokke ut lyden. Etter kort stund, var hun framme på skolen. Hun gikk ut av bussen og rett til klassen hennes. Det var torsdag så hun startet med matte. Hun var ikke noe særlig god i matte, men hun strøk heldigvis ikke. Moren hennes syntes dessverre at en C i matte i var godt nok, og insisterte på at hun skulle ha noen til å lære henne det bedre; en mentor. Hun hadde alltid hatet ideen om en mentor. Det var som en i din egen klasse plutselig skulle begynne å snakke til deg som om du var et barn. Men det var ett problem til senere. Timen startet fort og hun gjorde oppgavene i hav hun synes var et bra tempo. Men ikke langt unna satt det en jente; Courtney. Izzy hadde prøvd å bli venner med mange folk på skolen. Men ikke Courtney, og for god grunn. Hun av irriterende, hun skulle alltid ha alt rett og insisterte på at hun var den beste i alt. Kanskje hun var det, men hvis det å være best i alt inkluderte å være som Courtney, ville hun heller holde selg på sitt egnet C-B karakter nivå.Hun kunne se hvordan Courtney passet på at ryggen hennes alltid var rettet opp, at alle blyantene var spisset, og at alle oppgavene var fullført. Hun tok opp for mye plass i hjernen til Izzy, og hun hatet det. Men det betydde ikke noe, for matte timen var ferdig uansett. Det var en 10 minutt pause mellom klassene som hun enhetlig bare brukte på å henge for seg selv eller gå fra time til time. Hun ville gjerne sitte med andre folk å le som jentene på bussen, men det var ikke et valg hun hadde. Hvis hun skulle le som jentene på bussen måttet hun finne noen som faktisk likte henne. Og på en skole hvor alle snakket ren shit til hverandre for å vise vennskap, var det ikke lett. Hun ville ha ett vennskap hvordan kunne klemme hverandre uten at det var rart, eller at de kunne snakke for timer uten at det ble kjedelig. Men hun hadde ikke det valget. Uansett, hun tenkte for mye. Hun hadde engelsk i neste time. Hun hatet engelsk. Så det enkleste valget var vel å bare skulke timen. Ingen lærere merket ar hun faktisk var der når hun kom. Så hun brukte den timen på å gå rundt skolen for seg selv. Det var veldig rolig, no som hun ikke fikk se ofte. Gangene som ofte var fylt så fulle at man ikke kunne se veggene lenger, var tomme. Hun så andre elever her å der som også skulket timer, men som vanlig, brydde seg ikke om henne. Og den rolige gåturen gjennom gangene tok en rask slutt når hun så en jente sittende på gulvet. Det var Courtney, fra matte. Det hadde ikke vært noe problem å se hvilken som helst annen jente i gangen, som Lindsay eller Bridegtte. Men så klart var det Courtney. Hun satt med ryggen til de røde skapene og beinene krysset. Hun hadde to bøker foran seg og en skrivebok i hendene som hun skrev i som livet hennes var avhengig på det. Nå som Izzy tenkte på det; hvorfor var Courtney her? Courtney var den siste person hun forventet at skulle hoppe over an time. Hun hadde perfekt oppmøte i hver klasse, så hvorfor var hun her? Hun tenkte tydeligvis litt for lenge fordi nå var hun på vei mot henne. Hun hatet Courtney, men hun ville ikke bli sett på som den mest irriterte jenta på skolen et år til. Så hun brukte ett siste forsøk på å bli venn med noen. «Hei Courtney» Hun var ikke flink til å starte samtaler så akkurat nå håpet hun bare på at Courtney ikke skulle si at henne skulle pelle seg selv vekk og aldri se på henne igjen. Courtney svarte bare med et enkelt «hei» tilbake. Det hørtes ikke ekte ut en gang. Hun så ikke opp fra boka en gang og ordene hennes kunne så vidt bli hørt hvis man sto lengre unna enn 1 meter. Izzy ville himle med øyene men dette var det siste forsøket hennes på å få en venn. Og detskjønte hun godt selv, hun gikk til Courtney trossalt. «Hva gjør du?» spurte hun med nysgjerrig tone mens Courtney fortsatt ikke så opp. «jobber» hun hadde mindre energi i stemmen hennes enn et sliten dovendyr. «Kom igjen, do må gjøre noe mer interresant enn å jobbe? Blir det ikke kjedelig å jobbe så mye som du gjør?» Izzy følte at sakte men sikkert ble stemmen hennes like irriterende som folk hadde forklart henne som. «Nei, hvis du gjør det riktig er det ikke kjedelig». ‘Det må være en løgn’ tenkte hun. Courtney hadde ikke kalt Izzy noe forferdelig som en bitch eller noe lignende, så dette hadde gått bedre enn hun forventet. Courtney hadde ikke sett opp enda så kanskje hun ikke viste at hun i det hele tatt snakket med Izzy. Det var 20 sekunder med pinlig stillhet før Izzy sa noe hun var sikkert på at hun kommer til å andre på; «Kan jeg sitte ned?» hun forvente at nå som Courtney faktisk så opp og viste at hun snakket med Izzy, forventet hun det værste. Men til hennes største overraskelse, kom det ikke. «Ja, sikkert, bare ikke forstyrr meg.» wow. Det gikk bedre enn forventet. Hun ble så klart fortalt at hun ikke skulle forstyrre henne, og det var relativt forventet. Men det at Courtney, ut av alle, lot Izzy i det hele tatt være nær henne. Izzy satt seg ved siden av henne, ikke veldig nærme, men ikke for langt heller. Hun var ikke flink til å snakke med folk, så hun satt i stillhet ved siden av Courtney. For en time siden var hun sikker på at hun ikke en gang skulle se på Courtney igjen, men nå hadde hun hatt en full samtale med henne. Og det var ikke en de bakhånds kompliment samtalene hun hadde hatt før. Så patetisk som det hørtes ut, brukte hun timer og dager på å finne ut at de hun hadde snakket med var sarkastiske. Hun var ikke flink med sarkasme. Men nå satt hun i stillhet ved siden av Courtney. Hun fiklet med hendene hennes og pla plutselig mye oppmerksomhet på detaljene på hendene hennes. Hun hadde 23 fregner på den høyre hånden og 34 på den venstre.Den eneste lyden hun kunne høre kom bra pennen til Courtney på papiret og fjern lyd av gitarer og synging fra musikk rommet. Hun ble lett vant til den rolige lyden og hun følte at hun sakte fikk at smalt smile på fjeset bra fra gjennomføringen av samtalen. Men merket fort når lyden av pennen på pairet stoppet, of det gjorde Courtney også. «Hva gjør du her?» Spurte Courtney etter noe som så ut som massetenking. Nå hørtes det endelig ut som at hun var fult fokusert på samtalen deres og ikke bare arbeidet hennes. Izzy håpet på at Courtney ikke hadde kommet til erkjennelsen av Izzy’s tilstedeværelse, og ville ha henne vekk. «Jeg har engelsk, men jeg hater det faget, så jeg skulket.» Hun prøvde å høres ut som om hun ikke brydde seg hva Courtney sa som neste setning, men hun var eigentleg veldig nervøs. Hun var sikker på at hun hatet Courtney men etter den korte samtalen de hadde, følte hun seg mer komfortabel, og halvveis skyldig for å ha dømtCourtney så fort. Hun så ut som om hun var i dyp tanke etter Izzy’s innrømmelse. «Ok, bare lurte.» Izzy var ganske sikker på at hun drømte nå. Ingen hadde vært så hyggelig mot henne, og ikke bare det, det var Courtney. Hun av ganske sikker på atCourtney skulle kjefte på henne for å ha skulket, og at hun kommer til å stryke i alle fagene hennes. «Gjør du dette forekstra studiepoeng?» Spurte Izzy. Det kom ut av munnen hennes før hun i de hele tatt fikk tenkt over hva hun skulle si.Kanskje det hørtes frekt ut, hun kunne like godt sagt ‘er alt du gjør falskt og bare noe du gjør for at du skal se bedre ut i lærerens øyne?’ Og det hadde ikke vært noe verre. «Ser det ut som om det er noen lærere her?» som sagt; var hun ikke god på sarkasme. Så hvis hun ikke hadde sett rundt om det faktisk var noen lærere rundt, hadde hun ikke vist at hun var sarkastisk. «Nei» halv-mumlet hun. Men før hun fikk tenke noe mer på det, ringte skoleklokka. Courtney nølte ikke ett sekund med å pakke opp sakene hennes. Hun begynte å gå før Izzy sa noe i en lav stemme «Takk» «For hva?» Hun skulle vist at dette ikke betydde noe for Courtney. Hun var sikker venner med hele skolen og hundrevis av gutter på halen hennes. «Ingenting» sa hun med et svakt smil. Courtney ga et smalt smil tilbake. Hun fikk den samme varme følelsen i magen som hun fikk av jentene på bussen. Courtney snudde seg igjen og gikk til klassen sin uten å se tilbake. Mens Izzy ble sittende ved de røde skapene med et sterkere smil en før. Dette betydde sikkert ingenting for Courtney, men dette var det det snilleste noen noen gang hadde vært mot henne.
Forhåpentligvis fikk hun snakket med henne igjen. Som venner. Courtney ville sikkert glemme dette innen en uke, men dette var noe Izzy skulle ønske hun kunne skrive i stein. Skulle hun i det hele tatt si noe om dette til Courtney? Hva om hun synes Izzy var rar for dette? Uansett, hun var på vei hjembussen. Hun hørte de samme jentene le 3 seter foran, hun fikk den samme varme følelsen i magen igjen. Kanskje en dag kunne hun le som de jentene? Hun var med Courtney en hel time, så hun hadde høye håp på at hun kunne klare det. Men det var at problem til senere.
Avslutnings notat: Når jeg skrev dette var det 3 min før fristen var ferdig så jg beklager hvis det er noen skrive feil😭😭